Jeg publiserte min roman Drømmer Tilhører Natten på eget forlag i april 2002 og Shadowwalk (på engelsk) i mars 2003 etter en ørkenvandring mellom de etablerte forlagene som strakte seg over to tiår.
Ingen etablerte forleggere eller utgivere vil noensinne utgi eller en gang ta i mine ting med en ildtang, i hvert fall ikke uten dramatiske forandringer, sensur, så jeg bestemte meg for å gjøre det selv. Jeg tok i bruk fordelene den nye teknologien tilbyr, og gjorde alt, absolutt alt, utenom den faktiske trykkingen selv. I ettertid føler jeg meg nesten takknemlig ovenfor alle de grådige og hovne utgiverne…
Det er, fundamentalt sett to store ting som er galt med dem. De utgir enten bare ting som bare de, personlig ser på som av kunstnerisk verdi eller så dreier det seg om kontanter, kontanter og atter kontanter. Begge tilnærmingsmåter er like avskyelige i mine øyne.
Jeg husker at jeg satt der, med boken i hendene, og senere begge bøkene i timevis, og følte noe veldig nær ærefrykt. Jeg satt der med ekte bøker i hendene, romaner som jeg hadde skrevet, flere hundre tusen ord med blod svette og tårer.
Mange rynker på nesen over selvpubliserte romaner. Mange bokhandlere vil ikke engang kjøpe dem inn eller ha dem i sine butikker overhodet, og de til og med skryter av det. Det er til og med et uttrykk de bruker, i nasjonale og internasjonale miljøer, «Vanity projects», der de mer enn antyder at det er bare er folk med et oppblåst ego og masse penger som gjør sånt. Slik jeg ser det så er det mer enn klart at dette bare er enda en taktikk som blir brukt for å kvele uavhengig tanke og handling, både av det etablerte samfunn og deres tjenere, lakeier de etablerte utgiverne.
Det finnes både fordeler og ulemper med både selvpublisering og å utgi gjennom etablerte forlag. En betydelig ulempe med å gjøre det selv er at du åpenbart mangler de betydelige ressursene et stort opplegg har. En ting er at du må «kaste bort» en masse tid og krefter på å gjøre alt de store pengemaskinene betaler andre for å gjøre. Så dreide det seg også om distribusjon, noe som er lettere for enhver i dag. Hvis du ikke får bøkene dine ut til leserne så vil de ikke kjøpe dem. Men for meg er det dette alt koker ned til:
Når du gjør det selv, på egenhånd gjør du alt og kan gjøre alt akkurat slik du måtte ønske. Du står inne for hvert minste ord eller bokstav i dine historier, og hvordan de blir presentert (omslag, «reklame» osv). Du trenger ikke å gjøre noe du ikke ønsker å gjøre. Du tar imot hjelp, slevsagt og råd fra folk du stoler på, men du tar beslutningene. Jeg har (i korte perioder) opplevd prosessen forfatterne lider seg igjennom hos de etablerte forlagene, kjøttkvernen de forlanger at alle må akseptere. De ønsket at jeg, som alle andre skulle forandre tre-fjerdedeler av (eller egentlig hele) boken. Og vi snakker ikke om grammatikk eller engang ord her, men om fortellingen. De ønsket at boken, at alle bøker skal bli deres historie, deres bysbarn, ikke forfatterens frie og ville vesen. De tilhører en verdensomspennende sensurprosess, som mange som selvpubliserer ikke gjør. Jeg blir veldig sint når jeg ser gliset de store kanonene fremviser når de snakker om hvor stolt de er over å kunne publisere tidligere sensurert materiale. De både gjør det og ikke gjør det, hvis du skjønner…
Så jeg vil våge følgende hårreisende påstand: Generelt sett (det finnes unntak for enhver regel) så vil selvpubliserte bøker og kunst generelt sett slå de og det utgitt gjennom etablerte kanaler ned i støvlene. Det vil være langt mer interessant, originalt og bedre på alle måter.
Så jeg utga dem på egenhånd, ved å bruke mine hardt inntjente penger, og jeg tapte ganske mye ved å gjøre det, men jeg ville ha gjort det på ny uten å tenke meg om. Jeg solgte flere hundre bøker verden over, det meste over internett og i London, (og selger fortsatt trutt av lageret mitt), og som en ekstra bonus ved å selge lite så ble jeg kontaktet av og kunne personlig svare mine lesere, noe jeg lærte og lærer en masse av. Forfattere med store leseskarer kan aldri ha en slik personlig kontakt med sine lesere som det jeg har.
Og nå, med print-on-demand (POD), de fattiges publiseringsmetode ganske så utviklet planlegger jeg nye utgivelser. Jeg kikker på de forskjellige alternativene, tar meg god tid, og jeg er klar for å utgi resten av mine ferdigskrevne verk, noe som for tiden er sju bøker, seks på engelsk og en på norsk.
Jeg skriver utelukkende på engelsk i disse dager, både fordi jeg trives med å gjøre det, og på grunn av det langt større markedet av fruktbare tanker.
Endetiden for de store etablerte utgiverne av bøker, musikk, film og kunst generelt sett har kommet. I det minste har deres kvalmende dominerende stilling kommet til en ende. Lykke på reisen.
Den første boken ut i denne omgang er The Defenseless eller De Vergeløse, enten på slutten av året eller tidlig neste år. Det finnes ikke lenger noen tekniske eller økonomiske hinder for dette. Men de, herrene som styrer dagens verden og deres ivrige tjenere, lakeier vil alltid, direkte eller indirekte gjøre sitt aller beste for å sensurere, stikke kjepper i hjulene for ethvert forsøk på fritt uttrykk, og historiene mine er, uten å overdrive blant de mest kontroversielle og frie uttrykk som noensinne er skrevet.
Det tar omtrent ti år for meg å fullføre en bok, fra historiens spede begynnelse til den er klar for trykking. Men med De Vergeløse, som etter hvert ble The Defenseless, den første boken jeg skrev har det tatt meg tre versjoner, omskrivinger, oversettelser og tretti år.
Noen vil hevde at man må lese bøker eller gå på kurs eller skole for å kunne skrive bøker. Det er bare enda mer sludder, slevsagt. Ikke tro på dem som sier det. Den eneste måten man kan lære å skrive på… er ved å skrive. Det som er selvlært er best, uansett hva man driver med. Man kan få impulser av andre, men å underkaste seg nitidige teknikker, regler og opplæringsmetoder gjør bare det en gjør sterilt og dødt. Hvis man ikke kan gjøre noe originalt så bør man ikke gjøre det. Det finnes ingen regler man bør følge, ingen korrekte forhåndstolkninger av hva som er bra og dårlig. Faktisk så dømmer de som hevder at det er det seg selv, slik jeg bestemt ser det.
Jeg skriver mine egne ting, gjør mine egne ting, bøker, musikk, filmer og masse mer, og eventuelt så selger jeg det selv, slik det bør gjøres. En kunstner som tilstreber sann kunstnerisk frihet har ikke lenger noen unnskyldning for å gå veien om Sensuren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar