Helsetjenestens antiservice

Jeg møtte opp i god tid på røntgenavdelingen til Hospitalet Betanien i Fyllingsdalen en dag, bevæpnet med henvisning fra lege. Det fantes ikke kø, ikke engang antydning til det engang. Faktisk var det nokså tomt for folk. Jeg går fram til luken, der de sitter og drikker kaffe, og jeg leverer fra meg henvisningen til den rødhårede damen.

- Den der gjelder ikke lenger, sier hun med dårlig skjult skadefryd.

- Hva mener du? Spør jeg nokså avslappet, sikker på at det er en feil fra hennes side.

- Xxxxx (legen min) har fått beskjed om det for lenge siden. Du må bestille time nå.

- Jeg ringte til dere, sa jeg tålmodig. – Da fikk jeg beskjed om å komme i god tid før klokken 14.00 om dagen. Nå er den 12.45…

Jeg smiler bredt til henne.

- Xxxxx har fått gjentatte beskjeder om at det nå må bestilles time, snøfter rødhåringen. Det som står på papiret om at man kan møte opp her mellom 08.00 og 14.00 stemmer ikke lenger. Det er en måned siden vi sluttet med det.

- Jeg leste det om at man kunne komme når man vil, påpekte jeg, - og syntes det var for godt til å være sant…

- Xxxxx har fått beskjed om det mange ganger, sa den rødhårede damen i hvit frakk megetsigende.

- Derfor ringte jeg til dere og spurte om jeg likevel behøvde time, sa jeg veldig tålmodig. - Da ble jeg også opplyst om den nye regelen, men etter noe fram og tilbake fikk jeg beskjed om at det likevel var greit, bare jeg kom i god tid før 14.00.

- Vi kan ikke gjøre slike unntak, snøfter damen.

- Men den jeg snakket med satt her hvor du nå sitter, påpekte jeg, og hevet stemmen en oktav, ikke lenger fullt så tålmodig. – Og gjorde det unntaket. Det hadde ikke vært noe problem for meg å bestille time, men jeg fikk altså beskjed om at det ikke var nødvendig. Jeg prøvde ikke å overtale den jeg snakket med eller noe. Hun sa helt uoppfordret at jeg ikke behøvde å bestille time.

- Hva snakker du om? Utbrøt rødhåringen i luken.

- For å gjenta meg selv: Jeg ringte til dere og spurte om det som står på papiret, om at man kan komme når man vil før klokken 2 om dagen virkelig stemmer. Da fikk jeg beskjed om at det var greit at jeg kom når det passet for meg innenfor angitt tidspunkt.

- Men det stemmer jo aldeles ikke, jamret damen bak skranken.

- Det var den beskjeden jeg fikk, påpekte jeg. – Jeg kunne komme når som helst for røntgen av nakken, uten noen forberedelser og uten å bestille time, fra mandag til fredag før klokken 2 om dagen. Det kunne ikke misforstås.

- Det kan du ikke, sa damen. – Det kan du slett ikke! Vi gjør det ikke slik lenger.

- Hør her, sa jeg, meget avdempet. – Når jeg fikk beskjed om at det var helt greit at jeg fikk komme så kan ikke verken du eller noen andre her gi meg kontrabeskjed når jeg har reist hele den lange veien hit og gått et kvarter i snøslaps med bare sko på bena, ikke uten en fornuftig grunn, som at strømmen har gått eller noe lignende. Dette ser ut til å være et spørsmål om ren prestisje fra din side. Spør du meg er det på høy tid at du viser en smule fleksibilitet.

- Det blir det ikke snakk om, snerret hun.

For så å stusse, åpenbart usikker på hva hun nettopp hadde sagt, hva hun egentlig hadde svart på…

- Da vil jeg snakke med din overordnede, sa jeg. – Jeg synes du utnytter stillingen din, og at du ikke hører hjemme i jobben din, slik du behandler folk. Andre vil kanskje finne seg i å bli behandlet dårlig, men jeg hører ikke til dem. Jeg vil snakke med samtlige over deg for å fortelle dem at du ikke bør ha den jobben du har, og for å finne ut om det finnes noe som engang ligner fleksibilitet eller grunnleggende menneskelighet på dette stedet.

Hun ble blek, veldig blek.

For å gjøre en lang historie kort: det fantes verken fleksibilitet eller menneskelighet. Det kom andre til, «tiltrukket» av oppstyret. Jeg gjentok innbitt, men fortsatt noenlunde avslappet det jeg hadde sagt tidligere, men det nyttet ikke. De andre sa egentlig ingenting, men overlot til hun jeg allerede hadde «snakket med» en stund å avslutte seansen. De hadde heller ikke noe fornuftig og si.

Kanskje slapp jeg brukbart fra det. Jeg må innrømme at diverse saker der helsetjenesten eller offentlige tjenestemenn har tilkalt politiet dukket opp i tankene mine.

I gamle dager ville jeg ha gått til etablert media og ikke fått publisert historien min. Nå er situasjonen dog en smule annerledes.

Jeg forlot Hospitalet Betanien med uforrettet sak, enda en illusjon fattigere, eller enda litt fattigere eller rikere på illusjoner.

Smør hjulene, sier kristin den lydige hund

Bunnen er nådd. Det lille sv hadde igjen av eksistensberettigelse forsvant med kristin halvorsens siste utspill...

Hennes siste oppfordring til det norske folk om å «shoppe så det svir».

De var de eneste som engang med ekstrem velvillighet kunne kalles et motstrømparti i norge, som i hvert fall ga et visst inntrykk av å være det.

Jeg sluttet å tro på at de var det for mange år siden, men beholdt likevel troen på at fantes noe der som ikke de andre partiene hadde. Den er borte nå, forduftet som dugg for solen.

Det er deprimerende.

De kan like gjerne legge ned partiet. Har de blitt venstre? Har de blitt ap? Er de i det hele tatt noe lenger, verken fugl eller fisk?

Det er slett ikke sånn som Hildring sier, at de rakner i møte med virkeligheten. Det er det at de sluker rått den illusjonen de ettersigende har vært så kritisk til.

De ser tydeligvis ikke lenger de åpenbare fordelene ved den såkalte finanskrisen, at den får verden til å bruke, og forbruke mindre resurser, noe verdens mennesker burde ha begynt å gjøre for lenge siden, uten at man hadde blitt tvunget til det. Her skjer det noe som burde ha vært deres ønskedrøm, eller i hvert fall starten på den, og de slutter seg ukritisk til det etablerte samfunns tåpelige og farlige tolkninger.

Verden er inne i tider som skriker på forandring, der langt flere enn vanlig, i sin desperasjon går tennerskjærende med på at det er nødvendig, til og med skrikende nødvendig, men prøver sv å omfavne et mulig positivt paradigmeskifte?

Langt i fra! De henger tungt igjen i fortiden, som alle sine kollegaer i maktapparatet.

Kanskje til og med julesalget går fløyten i år, i større eller mindre grad? SV-folkene, hvis det hadde vært tak i dem burde ha danset på bordet av glede. Det gjør jeg.

Alt snakk om miljø, om en bedre verden, om nødvendig forandring fra sv bør heretter behandles med den ekstreme forakt det fortjener. Hvis man var den minste i tvil om deres hensikter før så er all tvil nå ryddet til side.

Jeg kommer ikke over kristins kommentar, hennes lattervekkende utspill. Snakk om et personlig, tennerskjærende negativt paradigmeskifte, og hun kaller forandringen ansvarlig, akkurat den samme betegnelsen verdens dypt uansvarlige ledere bruker så ofte for å forsvare seg selv og sine gjerninger når de på sin bevisst nedlatende måte kritiserer all sann opposisjon.

Hvilken skyhøy bullshitfaktor.

Alle skuddene i Dallas

Det er i dag 45 år siden John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, på høyden av sin makt og periode som USAs president. De avgjørende skuddene kom forfra, fra «the grassy knoll». Kennedy hadde etter enkeltes mening ført skuten ut på dypt, veldig dypt vann og gjort store deler av maktapparatet, blant annet den beryktede FBI-sjef J. Edgar Hoover fly forbannet. Han ble henrettet i kryssild av attentatmenn fra CIA, FBI, Cubanske flyktninger og representanter fra det militærindustrielle kompleks.

Skuddene, samtlige av dem er verd å minnes.

Alle som påstår at det var bare en attentatmann, nå, så lenge etterpå fremstår som direkte latterlig, uansett hvor mye folk som virkelig kjenner hele historien, de som stod bak og deres «etterkommere» fastholder løgnen og bedraget. Den offisielle versjonen er ikke en sveitserost. Den er knapt tilstede overhodet. Den versjonen som Oliver Stone fortalte i filmen JFK, selv om Stone i følge han selv stiller spørsmål, ikke gir svarene, er grunnleggende korrekt, selv om vi nok aldri får vite hundre prosent sikkert alt som skjedde.

Måten han latterliggjorde «the magic bullet» teorien under pressekonferansen er i seg selv en vidunderlig opplevelse å bivåne.

Kennedy, begge Kennedyene døde, ble myrdet, og i stedet fikk vi Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, og Ronald Reagan, og til slutt, som en logisk konsekvens: George W. Bush. Det som kunne ha blitt noe stort ble ødelagt. Kennedy-brødrene var mennesker, ikke helgener, men nettopp derfor og ikke på tross av det er deres ettermæle fortjent.

Alt ødelagt av en gjeng fanatiske gamle menn som ikke tålte, tåler forandring, som ikke ville, vil finne seg i at deres posisjon ble, blir truet. Disse folkene eller deres type mennesker er fortsatt der, makten bak makten, klar igjen med sine slaktere, hvis det skulle vise seg nødvendig.

«Broren min behøver ikke å bli idolisert, eller gjort større i døden enn han var mens han levde. Han bør bare bli husket som en god og anstendig mann, som så det som var galt og prøvde å rette på det, så lidelse og prøvde å lege den, så krig og prøvde å stoppe den.

De av oss som elsket han og følger han til graven i dag ber om at det han var for oss og det han ønsket for andre en dag vil bli virkelighet for hele verden.

Som han sa mange ganger, på mange forskjellige steder i dette landet, til de han berørte og som ønsket å berøre han:»

«Noen ser verden som den er og spør hvorfor. Jeg drømmer om det som aldri har vært og spør hvorfor ikke?»

Edward Kennedy under Robert Kennedys begravelse.

Skjermbilde

Jeg tenkte jeg skulle gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig offentliggjøre et skjermbilde av mine romanfiler. Dette er de romanene jeg jobber med for tiden. I tillegg kommer filmmanus og diktsamlinger, noveller, artikler osv.

Det kommer innunder kategorien dokumentasjon, som jeg er brukbart glad i. :)

Klikk for stort bilde

Birds flying in the dark er ferdigskrevet, forlengst, men ennå ikke rettet grundig, sett skikkelig over, av meg eller «konsulenter» osv. Den er tredje bok i Janusklan-serien, så jeg har god tid der ennå. De to første, som LENGE har vært klar til utgivelse skal etter planen (nåværende plan he he) utgis i løpet av 2009. Jeg holder på med fjerde og tiende bok i serien nå.

Antall kapitler er stort sett ment å være 21, eller rundt der, med noen unntak, så det kan gi en ide om hvor komplett de forskjellige historiene er. Romanene ligger på alt fra 87 000 (lefse) til 300 000 ord (murstein). Dog vil Phoenix Green Earth bli på rundt 500 000 ord.

Sju bøker var klar til utgivelse i går. De hopper og danser og forlanger at jeg skal få fingen ut. De er The Defenseless, The Slaves, Your Own Fate, Night on Earth, Dreams Belong to the Night, Tordenveien: Is og Ild (på norsk) og Amos Keppler's complete poems.

300 000 ord gir omtrent 650 sider. Men hvis jeg hadde brukt samme fontstørrelse og mellomrom som etablerte forlag gjør, ville nesten alle romanene mine kommet på over tusen sider.

Noen har spurt meg hvordan jeg kan holde på med rundt femten forskjellige historier samtidig, men det er egentlig ikke vanskelig. Det passer in der og det passer inn der osv.

Min noe pussige arbeidsmetode gir unektelig en del pussige utslag, blant annet det faktum at jeg ikke har fullført mer enn EN hel roman ekslusivt på PC, Your Own Fate/Sin Egen Skjebne, og det er åtte år siden. En annen grunn til det er at jeg har brukt en del tid på å oversette mine tidligere romaner til engelsk, og også utvidet og til dels omskrevet dem, og fullført flere filmmanus og diktsamlinger. Men som man ser så forventes et skred av nye, fullførte romaner i løpet av de nærmeste årene.

Jeg skriver rundt 500 000 ord i året, noe som er omtrent gjennomsnittlig blant forfattere. Noen skriver til dels mye mindre. Andre er rene maskingeværet og spytter ut historier.

Dette er min verden eller en stor del av min verden.

Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg sitter foran pc'en eller skriver på laptop'en dagen og natten lang, men det gjør jeg faktisk ikke. Å være et sosialt vesen, noe jeg til de grader er, er ekstra viktig for en Forteller. Man må leve et dynamisk liv mellom skapende og innsamlende virksomhet.

Men jeg skriver hele tiden, i hodet, på bussen, på vertshuset, når jeg trener og vandrer i villmarken. I villmarken strømmer inntrykkene, inspirasjonen på.

Vi er født vill.

Når jeg får en ide eller to til en ny historie skjer ett av flere ting: Jeg lar den eller dem synke ned i noen dager, eller jeg tar notater til den store gullmedalje for at jeg ikke skal glemme noe, noe jeg dog sjelden gjør. Hvis historien fortsetter å være uimotståelig legger jeg ytterligere stein til min byrde og starter på nok en roman eller manus. Men sannsynligvis legger jeg den bare i den stadig voksende bunken av skrivebordsprosjekter, de som sannsynligvis aldri blir skrevet. Det er 85 stykker av dem akkurat nå og haugen vokser. Jeg trenger ti tusen år på å bli ferdig med alt, men innen den tid vil slevsagt antall skrivebordprosjekter ha vokst til ENORME, uoverstigelige proporsjoner.

Du kjenner nå litt bedre til EN Fortellers hverdag.

Man får kreft av å farge håret

Enda en svært så innbringende del av industrien har i det siste tiåret kommet under lupen for å sette folk i livsfare. Bare i Storbritannia omsettes det for 60 millioner pund i året i forskjellige hårfargeprodukter, inkludert både selvfarging og frisørsalongbehandling. Det er veldig populært, spesielt blant kvinner. Rundt seksti prosent i den vestlige verden gjør det jevnlig. Det er enda en moteting, noe «alle» gjør, og som svært få ser noen fare i å gjøre, enda et område i dagens samfunn, der tankeløshet dominerer.


Å farge håret øker muligheten for å få diverse kreftformer sterkt. Det kan gi kreft i urinblæren og også visse former for blodkreft. I tillegg blir risikoen høyere for genetiske forandringer og at gravide kan miste barnet. I en studie publisert i 2002, utført av Manuela Gago-Dominguez, en forsker i forebyggende medisin fant man ut at 19 prosent av de som hadde kreft i urinblæren i Los Angeles County kunne spores tilbake til farging av håret. Det er et dramatisk høyt tall. Frisører er slevsagt enda mer utsatt, opptil fem ganger mer enn folk flest. Senere har andre undersøkelser bekreftet denne. Å bruke permanente farger er farligst, fordi hodebunnen da rett og slett blir permanent eksponert for de forskjellige giftene, men alle former for farging er farlig. Kroppen skyller ut giftene, blant annet forskjellige typer arylaminer, som den gjør med alt som kroppen ikke ønsker gjennom blæren. Det blir likevel nok igjen i kroppen til å øke sjansen for blant annet den før nevnte blodkreften.

Den risken frisørene løper var kjent lenge før denne undersøkelsen, men at også vanlige brukere var utsatt kom ettersigende som en overraskelse. Det burde det dog ikke ha vært, fordi det har vært kjent siden sekstitallet at hårfargemidler inneholdt kreftfremkallende midler. Dette er simpelthen bare nok en sak der slik viten ikke blir allmenn kjent og fundamentalt ignorert blant de som kunne sørget for forbud mot bruken.

Slik det alltid er med slikt så varierer faren etter hvor disponert man er for å få kreft, men alle brukere har en betydelig høyere risiko enn de som ikke farger håret, og jo mer og jo oftere man gjør det, jo større blir risken.

For eksempel leppestift, neglelakk og kosmetikk generelt sett inneholder forøvrig mange av de samme farlige stoffene.

Mitt råd er slevsagt at man slutter helt å farge håret og smøre en masse gift på huden. Den som mener det finnes gode grunner til å fortsette å gjøre det etter å ha lest dette, og/eller tilsvarende talløse varsler der ute har virkelig en skrue løs, etter min mening. Nå gjør folk mange ting som er idiotisk, men dette kommer virkelig høyt på listen.

De eneste som fastholder at det ikke er farlig er produsentene og de forskerne som er betalt av dem, en reaksjon vi etter hvert har blitt vant til ettersom listen av skadelige og farlige kjemikalier blir lenger og lenger og lenger.

Prioriteringer i et sinnssykt samfunn (VI)

Den norske regjeringen har nå gjort som alle forventet at den skulle gjøre. Dens representanter har valgt den amerikanske flytypen til det norske angrepet. Nå er det min bestemte mening at de burde ikke ha kjøpt inn nye fly overhodet, men å støtte amerikansk våpenindustri ytterligere og til og med bestille fly som kanskje, muligens, sannsynligvis aldri vil bli produsert er et lavmål, selv i denne sammenheng, der ordet lavmål, der ordet lakei får en helt ny mening.

Norge har, helt siden andre verdenskrig vært i lommen på amerikanerne, den mest aggressive, vedvarende krigsmakten i historien. Dette avhengighetsforholdet som denne maktens takkende og bukkende lakei trer nå inn i i enda en ny fase. I en periode der norge og verden skriker etter nye løsninger, nye måter å gjøre ting på er den norske regjeringen og etablerte samfunn godt i hendene på fortiden, er fortiden.

USA og NATOs aggressivitet rundt omkring i verden blir grovt underrapport i norske medier. Når russerne kjører militærøvelser blir det gjerne stor ståhei, mens det knapt blir hvisket når NATOs soldater i for eksempel Afghanistan dreper enda flere barn.

Og nå gir de norske lakeiene enda et bidrag til denne uhyggelige «politikken».


Det norske utenriksdepartementet bruker 280 000 kroner på å kjøpe inn sjefens (Jonas Gahr Støre) bok til alle medarbeiderne. Nå skal jo ettersigende Støre ikke få noen av pengene, men det er vel egentlig ikke saken her. I en tid der sløsing med offentlige midler og kameraderi er enda verre enn i mer trygge økonomiske tider kjører det norske embetsverket på for fullt med fortidens løsninger…

Og ja, jeg må innrømme at jeg er sjalu. De aller fleste forfattere kan bare drømme om et slikt opplag, og her får den gode Støre forært det på den norske stats regning. Kom igjen, jeg forlanger at de kjøper inn mine bøker i minst like stort og aller helst langt større opplag, fordi jeg fortjener det mer. Mine bøker, som nitti prosent av alt som er utgitt er garantert bedre enn den selvgode bedreviteren av et snytetrynets «bøker». :)

Kjemisk krigføring (II) - den kjemiske cocktailen

Det blir sagt i en ironisk tone av noen opplyste, kyniske forskere at vi i dag lever i et gigantisk, menneskeskapt laboratorium, at vi er som laboratorierotter som gjennomlever et enormt, tanketomt eksperiment. Et stort antall ingredienser er kastet opp i en skål som er verden og vi våger ikke å forestille oss hva resultatet blir. De fleste av ingrediensene i skålen er dødelige gifter som vi har tatt i bruk i en slags misforstått tro på at vi skal beskytte oss selv, beskytte menneskeheten mot de brutale omgivelsene vi mener at naturen skaper rundt oss.

For noe over et tiår siden ble det publisert en del forskningsresultater der skribentene helt tydelig var veldig bevisst på disse og lignende tema, hvor farlig denne cocktailen var, for oss, for alt liv på Jorden, inkludert artikler publisert i Nature og en bok som veldig treffende ble kalt Vår Stjålne Fremtid, som kom i tillegg til tidligere bok om emnet, inkludert en bok med en enda mer treffende tittel kalt Stille Vår publisert på sekstitallet. Det ble en del oppstyr like etter at Vår Stjålne Fremtid og artiklene kom på trykk, men typisk nok så falmet interessen nokså hurtig.

Artiklene, bøkene og studiene dreide seg om den langsiktige skadevirkningene såkalt naturlig østrogen har på alt liv, også på mennesker, slevsagt, på menneskekroppen og menneskenes oppførsel.

I all korthet så foregår det på denne måten:

Vi starter livet som hunnkjønn. Alle som en gjør det. Etter en stund sørger den naturlige flommen av testosteron i hannkjønnsfostre for at de utvikler seg slik de er ment å utvikle seg ifølge deres genetiske kode. Denne utviklingen er bremset og til og med snudd rundt under påvirkning av en spesiell type miljøgift som kalles naturlig østrogen.

Hva som er naturlig med den er vanskelig å fatte, men det menes vel at den etteraper det naturlige østrogenet i kroppen, siden det er det den rent faktisk gjør.

Så et barn som er ment å bli født som gutt blir i stedet jente. En enkel kromosontest avslører at et barn som ser ut som en jente på alle åpenbare, utvendige måter «egentlig» er gutt. I andre, ikke fullt så ekstreme tilfeller skjer det forandringer i hormonbalansen og tidlige forandringer i hjernen, som sørger for at vi blir mer temmet, mindre vill, mer villig til å adlyde autoriteter og hva de måtte gjøre med oss. Faktisk så ville jeg, hvis jeg var folk flest stilt spørsmål ved absolutt hver eneste avgjørelse jeg noensinne har tatt, spesielt de som gjaldt lydighet ovenfor autoriteter. Jeg sier ikke at sauementaliteten vi ser i dag hos den gemene hop har en kjemisk årsak eller utelukkende en kjemisk årsak, langt ifra, bare at det bidrar til den.

Et faktum som hører med i dette bildet er at det foregår utstrakt atferdsforskning i dag, en forskning som bare har ett mål for øye: å gjøre folk enda mer lydige ovenfor de før nevnte autoriteter. Her er kjemisk påvirkning ett av flere aktuelle midler.

Hunnkjønn er, i tilfelle du lurer ikke særlig bedre stilt, hvis overhodet. En av de mest dramatiske utslagene av alt dette er en enorm økning i antall krefttilfeller, spesielt tilfellene av hjernesvulst har formelig eksplodert de siste tiårene.

Noen kjemikalier gjør også at hunnkjønn blir født med mannlige reproduksjonsorganer eller utovertiss, for å si det på godt norsk, blant dem en komponent i skipsmaling.

Helt fra starten av, når denne problemstillingen ble kjent allerede tidlig på sekstitallet har de i maktapparatet påstått at naturlige østrogener (og industriherrene) ikke kan «stå bak» dette, at naturlig østrogen er en langt svakere agent enn de som produseres naturlig i kroppen. Det er sant, et stykke på vei.

En enkelt type «naturlig» østrogen er nøyaktig så «svak» og inaktiv som det påstås. Men når flere agenter, en «kjemisk cocktail» av enten flere østrogene og også noen ganger andre forurensningskilder virker sammen skjer en dramatisk forandring. Når to eller flere i utgangspunktet «svakere» kjemikalier påvirker et gitt individ eller en gruppe individer blir summen av delene langt større enn hver enkel komponent skulle tilsi. For den som går dypere inn i materien her blir det fort tydelig hvor livsfarlig dette er, for hvert enkelt individ og for alt liv på kloden.

Og som vanlig er menneskeheten som helhet fullstendig uvillig eller ute av stand til å skjønne alvoret.

«Jeg vet ikke hvordan man skal formidle den slags innsikt til millioner i det industrialiserte vesten, men jeg ønsker at vi maktet det. At vi godtok at vi bare er en del av Jorden. At vi tilhører Jorden, at Jorden ikke tilhører oss, ikke er vår. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å lære dette. Men jeg vet ikke om jeg har lyst til å være her når vi får den lærepengen».

Dr. Carl Johnnson

«Vi sover en fornuftens søvn som avler monstre»

George Bataille 1897 - 1962


Slik er livet på Jorden ved starten av det tredje millennium
(kristelig, vestlig tidsregning).

Og så ser vi den store konspirasjonen, krigføringen mot alt liv.


Tanker fra bevissthetens ytterkanter.
Fra Amos Keppler i perioden 1998 - 2008

The Monsanto Files - en fil man kan laste ned om grådighet and dumhet i oss alle, og til og med verre: grådighet og idioti i det multinasjonale selskapet Monsanto og hos Monsantos ledere. Opplysningene er noe gamle. Selskapet har blitt enda verre de siste ti årene.

Disse menneskene, denne gruppen av mennesker er ikke unntaket, men normen.


Les første del av denne artikkelen.

En dyslektisk forfatter rapporterer fra frontlinjen

Jeg er mildt dyslektisk, definitivt et problem når man er forfatter, når nesten alt man gjør har med skriving å gjøre. Det kan jeg gi seg flere forskjellige utslag, blant annet at jeg i enda større grad enn andre utelater ord midt i en setning, selv om jeg føler, tenker at det er der. Selv når jeg ser over noe jeg har skrevet så «oversetter» jeg, leser hele setningen, tror alt er der, selv om den er ufullstendig. Ord blir stadig skrevet feil, spesielt under enkelte forhold. Skrivefeil er ikke nødvendigvis, ikke alltid skrivefeil. Å lese høyt var lenge vanskelig. Da jeg skulle lese på skolen virket det som om jeg ikke kunne teksten fordi alt bare svømte rundt. På en annen side var det ikke plagsomt nok tydeligvis, for meg til å få en diagnose, noe som nok ville ha vært en fordel. Det ble sagt å være «nerver», noe som da nok delvis stemte, slevsagt, fordi det var en selvforsterkende plage. Heldigvis er det lenge siden nerver har plaget meg, på noen måte.

Nå er ikke det det eneste som er galt med skolen, men empati med elevene og deres problemer burde ha vært høyest på listen, noe det ikke var da, og noe det ikke er nå. Hvis man ikke passer inn så blir man på ulike måter frosset ut. For meg var det med dysleksi ikke det viktigste.

Dysleksien, selv i min mildere form er noe jeg alltid har vært plaget med, selv om jeg lærte å lese som treåring, selv om jeg alltid har klart å kompensere for det, og jeg har blitt stadig flinkere til å takle det etter hvert. På en bakvendt måte har det kanskje til og med vært en fordel, fordi jeg ble tvunget til å fordype meg i enhver tekst, og dermed gjort min tilnærmingsmåte annerledes, selv før min radikale politikk kom inn i bildet. Å ha en tilnærmet fotografisk hukommelse hjelper også. Det hele ble en utfordring, akkurat som livet selv. Jeg klarte å takle det mer eller mindre på egen hånd. Ikke alle klarer det. Det gjør meg stolt på egne vegne, slevsagt, selv om det ikke hindrer meg å bli forbannet fordi enda et åpenbart problem som barn må slite med i dag ikke blir tatt hensyn til, blir oversett.

Den orale tradisjonen, fortellinger rundt leirbålet har nok alltid føltes mer naturlig for meg og også for mange andre. Jeg har aldri hatt problemer med å snakke, alltid vært taletrengt. Det bare fosser ut.

Men skrivingen ble også fort et uttrykk, uunngåelig og høyst nødvendig, fra en hjerne som er som en støvsuger, en trykkoker, både inn og ut, som må kommunisere, uansett metode.

Mange nye nervebaner ble formet i hjernen min da jeg måtte lære meg å lese og skrive (minst) to ganger.

Tråder av natt og ild

Så er det gjort i år også: Jeg har betalt årsavgiften for min Internettside Midnight Fire Arena, et dypdykk inn i menneskenes mørke og mer interessante sider, samtidig som det slevsagt også er en avsløring av dagens umenneskelige samfunn. Den handler om alt jeg er opptatt av, akkurat som bloggene mine og gir et alternativt syn på hvordan verden er og bør være. Det er nå sju år siden MFA ble eget domene, og jeg delte det opp i ti, etter hvert tolv mer eller mindre atskilte subdomener.

Book of Shadows er en bok om hekser og deres (våre) gjøren og laden.

Civilization er en beskrivelse av en verden som for lengst har blitt fullstendig sinnssyk.

Firewind er om Fortelleren og hans (mine) historier.

Lucid Super Dreams er en ironisk betraktning i nyhetsform…

Midnight Fire er om den eldgamle kontakten mellom mennesket og naturen.

Midnight Fire Media er om mine historier publisert på mer tradisjonelt vis, gjennom papirbøker.

Phoenix Green Earth er om naturen og mennesket som stiger opp fra sin egen aske.

Shadows er om det paranormale, om alt som ikke passer inn i dagens snevre virkelighetssyn.

Shadowwalker handler om min roman Shadowwalk og også om bokserien Janusklanen.

The Dark Lodge er om Magi, mystikk, død og gjenfødelse, om de fremmede og Reisende som fortsatt er her.

The Long Walk er om evigheten og det evige mennesket.

True Current Events er nyheter fra en sinnssyk verden.


Og alle sidene er også om hverandre, og glir over i hverandre, uten grenser eller stengsler.


Det finnes også et trettende som kalles Truthsayer, som vil bli skrevet og lastest opp en eller annen gang…

Hvis man ser på de eldste sidene så er de, i hvert fall noen av dem på heller dårlig engelsk. Jeg lærte å skrive engelsk ved å skrive, å gjøre ved å gjøre, på samme måte som jeg lærte alt annet. Jeg har rettet på mye av det i årenes løp, men siden det dreier seg om flere tusen sider er det plent umulig å finne alle feilene. Hvis noen skulle finne noen eller en link eller tre som ikke fungerer så setter jeg pris på at denne noen fortalte meg om dem.

Jeg skriver nesten utelukkende på engelsk nå, da det føles langt mer naturlig og bedre, selv om jeg de siste to årene eller så har skrevet en del på Uten Grenser.

Jeg har vært på Internett siden våren 1996.


Midnight Fire Arena er ikke bare en arena, men en verden i seg selv, hvor besøkende kan oppdage og gjenoppdage både seg selv og verden.

Kjemisk krigføring (I) - vår stjålne fremtid

«Uavhengig av hvor du bor i dag, om det er i New York City eller på en øde øy i arktiske farvann så vil alle som betaler $2000 for å bli testet finne ut at de har mer enn 250 syntetiske industrielle kjemikalier i kroppen».

Rachel Environmental Health News

Dødens Hånd, vår hånd strekker seg mot oss alle

Klassisk Science Fiction litteratur, spesielt i den siste halvdelen av det tjuende århundre har i økende grad blitt Science Fact. For mer enn tretti år siden presenterte engelskmannen Bryan Aldiss «Gråskjegg», en roman om en verden uten forplantningsdyktige mennesker. For ti år siden eller så publiserte krimforfatteren P.D. James en langt viktigere bok enn de dønn kjedelige hun vanligvis skrev, Menneskenes Barn, en skremmende historie som advarte oss mot følgene av å ignorere farene ved teknologiske «fremskritt». Handlingen hadde blitt lagt til 2021. Hovedpersonen lurte på hvorfor ingen i tiårene før dette hadde sett at menneskenes forplantningsevne hadde forandret seg til det verre. «Når Omega kom, så kom det som lyn fra klar himmel og alle stod og måpte til hverandre. Det virket som om menneskene over natten hadde mistet evnen til å forplante seg».

Så gjenfortalte en dokumentarisk bok historien. Theo Colborn, en dyreforsker tilknyttet World Wildlife Fund (WWF) presenterte, sammen med to andre i boken Vår Stjålne Fremtid bevis for at menneskeskapte kjemikalier truer menneskenes forplantningsevne, intelligens og overlevelse. Hun insisterer på at menn vil miste sin forplantningsevne i midten av dette århundret, om ikke før, hvis ikke det blir et forbud mot det som kalles endokrine kjemikalier, som rett og slett avbryter vår hormonproduksjon. Hennes vurdering (i 1997) er at det finnes rundt 500 kjemikalier i kroppen vår. De er i oss alle, overalt, uansett hvor vi bor på kloden, også i eskimoer i arktiske strøk hvor det ikke finnes noen industri å snakke om. Dog, til tross for bokens dommedagstema tror Colborn at alt vil bli ok. «Jeg tror ikke dette vil skje fordi industriherrene der ute har samvittighet, og de vil ta de riktige beslutningene».

Hun er nok ganske sikkert en glimrende vitenskapsmann og veldig kunnskapsrik på sitt felt, men politisk sett er hun håpløst naiv.


Trusler mot vår helse


Menneskekroppen er an samling av rundt 50 millioner celler som jobber sammen i en helhet. Å jobbe sammen krever koordinasjon, som igjen krever kommunikasjon. Nervebanene er bare en måte å gjøre det på - den for raske, diskré beskjeder, instruksjoner til en hånd om å trekke seg tilbake fra en varm ovn eller plate. Stoffer som Dioksin kødder med kroppens naturlige signalhormoner. Dette får mange ødeleggende helseeffekter som muskelsvinn og dårligere immunforsvar. Dioksin stopper også aktiviteten i bukspyttkjertelen, noe som fører til at hormonproduksjonen i oppveksten bremser opp, som igjen fører til abnormale tilstander i hjernen og atferdsutvikling. De mulig, nærmest uunngåelige resultatene av selv moderate forandringer i bukspyttkjertelens hormonproduksjon, spesielt på fosterstadiet er motoriske skader av varierende grad, inkludert Cerebral Parese, mental tilbakeståendehet og redusert intelligens, problemer med å lære, oppmerksomhetsproblemer, hyperaktivitet og diverse neurologiske abnormale tilstander.

Det finnes mange reproduktivitetsproblemer forbundet med Dioksin. Tallet på sædceller og nedgangen i sædceller er en uomtvistelig faktor. Studier har vist at tallet på sædceller har sunket med omtrent 50 prosent de siste 50 årene. Å bli eksponert for Dioksin øker sjansen for testikkelkreft, som utgjør 29.8 prosent av alle kreftformer blant menn i alderen 15 til 34 i Skottland. Giften forårsaker også abnormale tilstander som at testiklene ikke synker ned og blir værende under huden, og såkalt Hypospadi, at hullet for urinlating (og sæduttømming) dukker opp på undersiden av penis, og disse nyfødte guttene trenger en omfattende operasjon for å fungere normalt som voksne. Hva vi snakker om her er faktisk en feminisering av hannkjønn, en mindre alvorlig grad av det vi ser hos blant annet hannkrokodiller i elver nedenfor kjemiske fabrikker, som blir født helt uten penis. Dagens gjennomsnittsmann produserer bare mellom to av ti og fire av ti friske sædceller. Man regner med at 2 av 10 er det absolutt minimum som er nødvendig for å reprodusere. Det amerikanske Nation Magazine slo fast:

«Hvis nedgangen i friske sædceller fortsetter vil mennesker i industrialiserte land få store vanskeligheter med å formere seg innen 2020».

Dette vil ganske sikkert løse vårt enorme overbefolkningsproblem, men vil bli erstattet med et motsatt problem innen en generasjon. Man kan se for seg en desperat jakt på friske sædceller i øde områder av Afrika og Latin-Amerika for å kunne befrukte egg. Kanskje har «den hvite rase» allerede begått kjemisk selvmord. Etter minst fem hundre år med arrogant erobring av ikke-hvite og naturen så kunne det bli sett på som poetisk rettferdighet, som naturens måte å gjenopprette balansen.

Men, nei, forurensningen når som sagt alle områder på kloden og rammer alle folkeslag slikt.

Hvis det virker som om kvinner slipper delvis unna her så gjør de ikke det. Dioksin øker sjansen for at de får en smertefull utvekst på celler som utgjør livmoren. Det var tidligere en sjelden lidelse. I 1997 led 5 millioner amerikanske kvinner av den. I 1960 ble en av tjue kvinner rammet av brystkreft. I 1997 var forholdet en av åtte.

Og det aller mest alvorlige aspektet av dioksin er som sagt hva det gjør med oss i de tidlige stadiene av livet. Fosteret er i livmoren beskyttet mot mange andre gifter, men ikke mot Dioksin. Det trenger igjennom alle beskyttelsestiltak som kroppen måtte ha. Giften blir værende i kroppen, akkumulerer innvendig, mens et menneske vokser til og fortsetter å gjøre skade, gjennom et menneskets liv, mer og mer for hver generasjon. Ralph Ryder, koordinatoren i Communities Against Toxins (CATS) hadde dette å si:

«Det er som å sprenge en håndgranat i sentrum av den menneskelige biologi».

Studier av dyreliv i villmarken har i mange tiår vist at livet blir påvirket av denne usynlige, smakløse, luktfrie dødstrusselen, men opphopingen av bevis ble ikke tatt til følge, men tvert om ignorert av de som stod bak: industrien og myndigheter.

Allerede i 1950 ble unge haner eksponert for DDT av forskere ved Syracause University i USA. Prøvene viste at testiklene deres bare vokste til 18 - atten prosent av naturlig størrelse. Forskerne innså det åpenbare, at DDT virket på samme måte som østrogen, det kvinnelige kjønnshormonet. I 1963 viste en studie at mus utviklet svulster og kreft hvis de ble utsatt for unaturlige mengder av østrogen. Thelma Dunn, som foretok studien skrev at unge dyr som ble utsatt for slikt var i stor fare for å utvikle skader eller dø tidlig.

Andre studier som viste nedgang i naturlige populasjoner av dyr på grunn av at de ble utsatt for sprøytemidler begynte i stadig større grad å dukke opp i vitenskapelige journaler. Dyrene begynte også å oppføre seg på måter som aldri hadde blitt observert tidligere. Hunnfugler sluttet å ruge på egg, sluttet å forsvare redet mot rovdyr. Alligatorer fikk så små peniser at de ikke kunne forplante seg osv. Ettersom tiden gikk dukket det opp hundrevis av slike studier overalt på kloden.

Men disse tidlige varselsignalene ble i det store og hele fullstendig ignorert. Fra og med rundt 1940 har rundt 1000 nye kjemikalier kommet i bruk hvert eneste år, en uhyggelig statistikk som fortsetter i dag. Ingen protesterte i 1940. Veldig få har protestert siden, uansett hvor mange og sterke bevis som hoper seg opp om hvor livsfarlig disse stoffene er. Det er på høy tid at vi får tatt oss sammen og satt en stopper for dette sinnssyke opplegget. Vi forandrer Jordens atmosfære, dens jordsmonn, dens drikkevann, og alle nyfødte barn blir i stadig sterkere grad offer for vår hybris. Ingenting av betydning blir gjort. I stedet blir det om mulig stadig verre.


Krisehåndtering?


Så, når vi nå kan se resultatene av våre tankeløse handlinger, hva blir gjort for å sette en stopper for sinnssykdommen, for denne enorme trusselen mot vårt liv og vår helse og selve overlevelse som art? Hvordan reagerer industrien?

Det også er lett å slå fast. Det typiske er måten den reagerte på i USA, mot alle krefter som prøver å forandre noe, noe som helst. I 1993 organiserte Chemical Manufactorers Assosiation sitt nye forsvarsverk, det famøse Chlorine Chemistry Council (CCC), med et budsjett på rundt $100 millioner i året. CCC hyrte raskt inn MBD, et reklamefirma som skryter av sin evne til å spionere på aktivister og til å gjøre notater, som så blir gjort om til (ekstremt unøyaktige) rapporter, som de så selger til klienter som CCC, som villig sluker rått alt som står der. De gir selskapene månedlige oppdateringer, blant annet om grupper som jobber for å stanse bruken av klor og hjelper også de samme selskapene med å utforme strategier egnet til å takle alle offentlige tiltak som kan skade salget av klor. Aktivister i Communities Against Toxics i Storbritannia har mange lignende historier å fortelle om industrien og reklameselskapene der. Man finner lignende historier i alle land.

Hva gjør myndighetene? Stenger de forbrenningsanlegg? Stanser de bruken av PVC? Fører de krig mot de kjemiske selskapene? Nei, de støtter i stedet helhjertet den kjemiske og generelle krigføringen mot alt liv på Jorden. En rapport publisert av Instituttet for Miljø og Helse ved universitet i Leicester, på oppdrag fra den britiske regjeringen slo fast, i sin rapport «Naturlige Østrogener: Konsekvenser for menneskers og ville dyrs helse» at årsak og virkning når det gjaldt mulige skader av naturlige østrogener «ikke kunne påvises», og også at det nærmest er umulig å identifisere de forskjellige årsakene til kjemiske helsefarer folk blir utsatt for i et moderne samfunn. Anbefalinger: Ingen, null og niks, ikke det fnugg. Forskjellige deler av forvaltning og myndigheter fortsatte å gjøre det de er best til: å enten bevisst eller ubevisst ignorere den økende faren.

I løpet av de siste femti årene har det kommet tonnevis av fakta på bordet fra uavhengige forskere og miljøgrupper, men det har ført til veldig lite konkret handling. Enda et av mange aspekter ved dagens menneskefiendtlige samfunn har blitt bortimot ignorert, og i en verden av bevisst uvitenhet er dette en av de mest fremtredende og farligste. Det har vært en masse babling, men ingen betydelig handling. Tiden for babling, selv for snakk er for lengst overstått. Det er ikke bare vår fremtid som blir stjålet, men også vår fortid og nåtiden fortsetter å kødde med oss, å trykke vår menneskelighet ned i dritten. Vi har alle en mengde grunner til å sparke de kjemikalieprodusentene der det gjør skikkelig vondt, nemlig i pungen, der de fortsetter å skade oss. Jeg forstår ikke hva vi venter på.

Alt på Jorden, luften, vannet, plantene, hvert eneste dyr, også menneskedyret blir fornedret og forgiftet av den Kjemiske Cocktailen.

«Det vi ser er at mindre enn ti megakorporasjoner kontrollerer all form for massemedia, informasjon og underholdning».

Jesse Drew

«Halvparten av alle arter på Jorden vil være borte i løpet av det neste tiåret»

Norman Myers

I de ti årene som har gått siden dette først ble skrevet har ting bare gått fra galt til verre. Den Sjette Store Utryddelsen er allerede her og den er menneskeskapt. Det verste gjenstår.


Andre del av denne artikkelen.

Sin egen nyhetsredaksjon

Hildring mener i all korthet at bloggere, selv kritiske bloggere følger gjøken, dvs etablert media. Det er det samme nedlatende standpunkt som etablerte journalister og nyhetsmedia tar og er generelt sett veldig feil.


Bloggere blir, hvis de måtte ønske sin egen nyhetsredaksjon, der de kan samle nyheter fra hele verden og presentere dem på sin måte. Det finnes mange forskjellige kilder å velge i mellom, både andre bloggere og også andre alternative kilder som slett ikke følger etablert medias slappe og undertrykkende dans.

Twingly-horene kan man si følger den dagsordenen som etablert media setter opp, men ikke vi andre. Med Internett kom muligheten til å søke alternative synsvinkler i «nyhetsbildet» og flere og flere gjør det. Det at flertallet fortsatt har en tendens til å passivt gjenta andres ord og gjerning er ikke noe annet enn et ekko av samfunnet for øvrig, og ikke spesielt for bloggere. Vi, de av oss som er søkende og kritiske setter vår egen dagsorden og vi bryter ikke den selv om vi en sjelden gang skulle sitere fra eller kommentere en nyhet som rapporteres i Vredens Gnag, Gnagebladet, Brann Tidende, TVFRP eller ARK og lignende.

Når jeg skriver om noe kan det være noe som har modnet i månedsvis eller som er mer spontant, men jeg sjekker alltid opplysningene mot flere forskjellige kilder. Jeg kan ha sett det først i etablert media, men som oftest har jeg lest om det på internett eller blitt fortalt om det blant mine mange kontakter over hele verden lenge før det, om det overhodet kommer i norske etablert media. Når jeg hører for eksempel at «heltemodig politi knuser skallen på yrkesdemonstranter» i København eller andre steder, så har jeg for lengst fått en langt mer edruelig og korrekt versjon fra de engasjerte demonstrantene som fikk skallen knust av politifolkene.

For å ta et eksempel.

Mange bloggere kan bruke dager og uker på en historie. Mange etablerte journalister bruker bare noen timer og er omtrent like etterrettelig som en hoggestabbe. Ofte bare videreformidler de nyheter passivt fra korte bulletenger sendt ut av internasjonale nyhetsbyråer og sjekker ikke engang kildene.

Som påpekt tidligere: blogging er hva du gjør det til, som så mange andre ting. Når man kommer ned til det grunnleggende så er det simpelthen bare enda en metode et menneske eller en gruppe mennesker kan uttrykke seg på.

Tilslutt: mange mennesker som begynner å blogge lærer å uttrykke seg, og når man gjør det utvikler man også uvilkårlig et stykke på vei også kritisk tenkning. Hjernen, tanken og kanskje til og med handlingen som følger tanken forandrer seg til noe som ikke fantes der før. Det kan gi seg forskjellige utslag, alt etter hvilken politisk slagside man har, men uansett så har det en verdi i seg selv. Etablert medias monopol er omme, for godt. Etablert media stritter i mot og opphøyer seg i forhold til det som de er glad i å kalle amatører, men det nytter ikke. Hvem som helst med litt fritid kan være journalist eller lignende i dag. Journalistene og sjefene deres har hatt det lett i alle år. De har det litt mindre lett nå.

Jeg gidder for eksempel ikke lenger ergre meg over at jeg blir refusert i lesebrevspalter. Etablert media er fortiden. Den individuelle sannhetssøker er fremtiden. Ja, jeg er betinget optimist akkurat her. Når selvtilfredse etablerte journalister humrer nedlatende over bloggere så har latteren en hul klang, og de vet det.

Deres storhetstid tid er omme.

Det var tonnevis av alternative media der ute, allerede etter noen få år med Internett. Nå er det enda flere, potensielt sett foran hver eneste dataskjerm og brukere av mobiltelefoner. Myndighetene i Storbritannia for eksempel trodde de hadde fått lagt ned alle sentre av kritisk tenkning i London. De klarte å stenge alle som hadde fysiske kontorer, men kritisk tenkning, opprør bare migrerte, og vokste, spredte seg langt bortenfor tidligere grenser.

Kritisk tenkning er fortsatt sjelden i dagens tankeløse samfunn, men det er til de grader desentralisert nå, mye vanskeligere å gripe fatt i for makten og makten bak makten. Det sprer seg og benevnelsen undergrunn har fått et helt ny betydning.

Blogging og lignende er en god ting på grunn av sin grunnleggende kaotiske natur, og det er noe etablert media aldri vil kunne konkurrere med.

Noen få blant utallige alternative nyhetsmedia:

Indymedia - myndigheter verden over har prøvd å få denne stengt i årevis, uten å lykkes.

Al-jazeera - ikke så forskjellig fra de andre store internasjonale tv-sendinger og nettsider, CNN, BBC World osv, men en litt annen, friskere, mer uavhengig vinkling

Alternet - en skikkelig grundig alternativ nettside. Masse artikler blant annet om hva den vedvarende forurensningen gjør med oss.

Bombs and shields - rapporterer om opprør over hele verden.

En ørliten seier i en jungel av tap (II)

I en sjelden, altfor sjelden sak har en britisk høyesterettsdommer avgjort til fordel for Georgina Downs fra Chicester i West Sussex. Hun gikk til sak mot britiske myndigheter, representert ved kontoret for miljø, mat og landsbygdssaker (DEFRA) fordi hun og andre har blitt skadet på grunn av den utbredte bruken av sprøytemidler i landbruket. Dommer Collins slo fast at eksisterende regler for å beskytte landsbygdbeboere mot gifter brukt ved sprøyting av åkrer ikke hadde blitt fulgt, og at Georgina hadde dokumentert at hun hadde fått skader allerede som elleveåring på grunn av det.

Hun bor ved en gård og dommeren anså det som bevist at både hun og andre i området hadde fått betydelige skader fordi de hadde blitt forgiftet av sprøytemidlene. Det er syv år siden hun startet sin kamp for et rent miljø, og hele den tiden har myndighetene, representert ved DEFRA argumentert med at deres tolkning av reglene for sprøyting var «fornuftig, logisk og lovlig». Georgina uttaler i sakens anledning at «nå er det på tide at de innrømmer at de tok feil».

Som elleveåring fikk hun vedvarende influensalignende symptomer som sår hals, blemmer og en lang liste av andre problemer som bare økte på etter hvert som årene gikk.

I kjent stil får folk ingen opplysninger om hva som blir sprøytet i deres område. Dommeren syntes det var skikkelig «morsomt» at reguleringene som ble innført i 1996 slår fast at birøktere skal ha 48 timers varsel før sprøyting blir satt i gang, mens det er ingen slik regel for folk i et gitt område. Han avgjorde at dagens britiske regler stod i direkte motsetning til EU-direktivet fra 1991 og beordret miljøvernminister Hillary Benn til å komme med nye, strengere regler for sprøyting.

Frøken Downs var i veldig godt humør etter at sju års kamp ble kronet med en foreløpig seier. I «seierstalen» sa hun følgende:

- Britiske myndigheters vedvarende og utrolige forsøk på å beskytte industrien på bekostning av folks helse har vært en av de mest opprørende utslag jeg har bevitnet i de siste syv årene av min kamp.

En talsmann for DEFRA insisterte på at å beskytte menneskers helse forble det aller viktigste i deres arbeid.

- Vi bruker de samme standardene som resten av EU, og autoriserer bare bruk av sprøytemidler etter internasjonalt godkjente tester, hevdet han.

Da er det stort å kunne slå fast at dommeren i akkurat denne saken var dypt uenig med han.

Å sette en fullstendig stopper for sprøyting i landbruket er ett, enda ett av de utallige underprioriterte områdene i dagens samfunn.

Flådd og ødelagt liv

En ting er klart: pelsdyrindustrien kan gjøre nøyaktig hva den måtte ønske, uten fare for represalier eller for å bli stoppet. Nylig ble enda en film som dokumenterer dens virke sluppet og faktisk vist på TV2. De vanlige forsikringene kommer fra tilsynelatende sjokkerte politikere. Noe må gjøres. Noe skal gjøres. Snart. En film ble vist offentlig i 2005, en annen 2000 og mange før det. De samme flosklene, for eksempel fra representanter for mattilsynet (som merkelig nok er tilsyn og øverste myndighet i slike saker) kom fra de samme folkene eller fra folk i samme posisjoner, men ingenting ble gjort. Pelsdyrfarmene mottar millioner i statsstøtte. Det er ca 500 av dem her i landet. De sees på som en alternativ støtte til landbruket og har blitt, til en viss grad som lakseoppdretterne en «viktig» næring. Myndighetene vil ikke stenge dem før de blir tvunget til det. Det er bra at disse filmene blir vist offentlig. De burde ha vært vist langt oftere og det burde ha blitt laget langt flere av dem. Men de er ikke nok i seg selv. Næringen har propagandaen på sin side. All debatt skjer på dens premisser. Når aktivister slipper ut dyr fra fangenskap for eksempel er det de som blir stemplet som dyreplagere, mens mennesker som aler opp dyr i knøttsmå bur og lar dem ligge i sin egen skitt blir fremstilt som heltene i media. Aktivisme er flott. Det bør være langt mer av det, men det må ledsages av en like tung og kompromissløs alternativ mediakampanje etterpå. Å slippe ut dyr fra bur er en stor handling. Jeg har selv deltatt på slike aksjoner og man kan se dyrene våkne fra et mareritt, sakte men sikkert. Som alle dyr, inkludert mennesket, oppvokst i bur er de dårlig skikket til å overleve i villmarken, men noen klarer det likevel, og de som dør, dør fri, noe vi alle bør streve etter.

Det er ikke rart egentlig, at mennesker sperrer inne dyr og mennesker, og torturerer dyr og mennesker på det groveste. Vi vokser opp i bur selv. For å virkelig frigjøre dyrene må vi frigjøre oss selv, og det betyr å kaste vrak på hele dagens gjennområtne og ufrie samfunn.

Lille rev

Lille rev løper milevis hver dag
Løper så mye på bunnen av nettingburet
At potene blir såre og blodige
Damer har lyst på pels
De tror i hvert fall det
Lille rev betaler en høy pris
For damenes lyst til å se bra ut
Det gjør også deres avstumpete fangevoktere
Selv om de for lengst har passert det punktet
Der de bryr seg
De later som om de bryr seg
Når de er på tv og klapper fangen sin
Som andre klapper en fri og uavhengig katt
Men lille rev skjelver i skinnet
Sitt skitne og slappe skinn

Lille rev forstår så lite
Men likevel så mye
Den løper milevis hver dag
Potene blir såre og blodige
Mens den forsøker å rømme
Og ikke kommer en meter
Glem det, gutten min, jenten min
Du har ikke en sjanse
Helvete vil fryse over
Solen vil slukne
Før du slipper fri
De tar sæden din
De torturerer deg
De flår og dreper deg
Og du føler knapt annet
Enn en enorm lettelse
I døden får du din frihet

Buret er åpent
Du rømmer
Frisk luft strømmer ned
I lungene dine
Du løper mange mil gjennom skogen
Og hyler i fryd
Potene dine blir såre
Men det føles godt
Lungene dine brenner
Men det føles godt
Mors melk og varme omfavner deg
Du kjenner den skarpe duften av
Trær, nåler og skog
Overalt rundt deg
Og du glemmer duften av død, av metall
Av fengselet du rømte fra
Klørne og tennene dine blir skarpe
Smaken av rått kjøtt og varmt blod
Frihet og vill glede
Strømmer igjennom deg
Og marerittet du rømte fra
Selv om det alltid vil hjemsøke deg
Er nå bare aske i ditt minne

Amos Keppler
2008-11-14
Oversettelse og gjendiktning av dikt skrevet i 1993

Tillegg: Kompromissløse meningers glimrende vinkling.

Samrøre

Karita Bekkemellem, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og tidligere regjeringsmedlem har fått jobb. Hun er ansatt som administrerende direktør i legemiddelindustriforeningen (LMI). Tiltredelsen vil skje etter at hun har fullført nåværende stortingsperiode høsten 2009.

Jeg ville ha hatt problemer med dette selv om hun ikke fortsatt hadde vært stortingsrepresentant. Den ene grunnen er at det er et generelt samrøre mellom mektige krefter i industrien og mektige partipolitiske krefter i alle partier. Den andre enda viktigere grunnen er at legemiddelindustrien for lengst har vokst til å bli blant verdens mektigste, og at de representerer en ekstrem negativ utvikling. Det er en kjent sak at de har stått og står for et enormt påtrykk for å øke medisinbruken i dagens verden, både på partipolitisk nivå og via aggressive reklamekampanjer. De pusher (ikke et tilfeldig valg av ord) på for at stadig flere normale menneskelige tilstander skal defineres som sykdommer. Blant annet ADHD ble «oppdaget» ved deres «hjelp». Viltre unger blir dopet ned for at de skal bli lettere å kontrollere, for både foreldre og samfunn. Det som før ble sett på som et sunnhetstegn blir nå sett på som et sykdomstegn. Legers samrøre med industrien starter allerede i studietiden og fortsetter i hele legens levetid. Både legeforeningen og industrien kan benekte det til de blir blå i trynet, men det forandrer ikke faktum.

Legemiddelindustrien trenger ikke enda mer makt. Vi trenger at de får langt mindre av det. De soper inn penger over hele verden og de vil ha enda mer, mye mer. Listen over partipolitikere som går ut og inn av svingdørene i partipolitikken og industrien er lang som mange vonde år, men denne ansettelsen er vel blant de verste på en stund i så måte. Det har kommet forslag om at det bør være en bufferperiode ved slike skifter, men den må være veldig lang, etter min mening, minst to år ved ansettelser i mektige selskaper og foreninger. Det betyr at feks Bekkemellem hadde måttet vente til høsten 2011. Da hadde kanskje allerede korrupte politikere, generelt sett tenkt seg om før de hadde latt seg kjøpe enda mer enn de allerede har gjort.

Tidligere relevante innlegg på Uten Grenser:

Den kjemiske løsning (I)

Den kjemiske løsning (II)

En ørliten seier i jungelen av tap

I grenseland (I)

Jeg har dødd to ganger i løpet av livet, første gang da jeg var tre år, av penicillinforgiftning og andre gang da jeg var ti, da jeg falt og fikk slått pusten ut av meg da vi spilte fotball i hagen.
Begge deler står krystallklart for meg, også fordi jeg gjenopplevde begge hendelsene mange år senere under ett av de mest ekstreme flashbackene, tilfellene av totalt minne jeg har gjennomgått. Den tilnærmede fotografiske hukommelsen min lyser ved de mange paranormale hendelsene jeg har hatt gleden av å oppleve.

Jeg steg opp av kroppen, svevde oppunder taket og så ned på den blå og stille kroppen min. Foreldrene mine bare blåste av det etterpå, slevsagt, men mens det stod var de slett ikke særlig avslappet. Jeg svevde der oppe, og jeg så og hørte andre besøkende snakke i et annet rom, og bak det hele skimtet jeg et enormt mørke som slett ikke var skremmende der og da. Dog ble jeg nokså mørkredd de kommende årene, for det jeg hadde opplevd ble værende ved meg og med meg. Jeg ønsket å snakke om det, slevsagt, men ingen ville snakke om det, og bare blåste av barnets ønske om å snakke om det som hadde skjedd. De var så glade at de godtok at jeg «pratet tull og fantaserte» uten at de ble sint, men de ville ikke høre på meg. Senere fant jeg ut det var svært vanlig når unger ønsket å snakke om slike ting med foreldrene sine eller voksne generelt. Vi fant alle ut tidlig at voksne ikke hørte til de mest logiske på kloden. Det er en av mange grunner til at jeg alltid har sørget for å huske hvordan det var å være kalv. De fleste okser og kuer har glemt det, glemt å være åpen mot det ukjente, mot verden. Jeg døde. Jeg sluttet å puste. De oppdaget det ikke med det samme, oppdaget det egentlig aldri, for i det øyeblikket de begynte å bli bekymret, da de kom bort til meg og begynte å undersøke meg klarte jeg endelig hoste, puste, ånde. De tilkalte lege, og han tok prøver og han gjenkjente en ekstrem allergireaksjon nærmest øyeblikkelig. Det var første og siste gang jeg ble gitt penicillin.

Da jeg var ti ble jeg taklet og landet tungt, veldig tungt på ryggen. Jeg husker hvordan jeg strevde med å puste, hvordan kameratene mine stod over meg og tok hånd om meg, hvordan jeg falt ned i en dyp sjakt, hvordan jeg kikket ned på dem fra høyt oppe i luften, gjennom den lange tunnelen jeg steg opp i. Denne gangen var Reisen lenger. Det blinket i skygger rundt meg. Verdenen jeg kjente var uendelig langt unna og jeg så meg selv for første gang i mitt liv, et enormt vesen større enn noen bygning, noe menneskeskapt. Kameratene mine var langt unna, men likevel nærmere enn noensinne. Jeg så, følte hvordan de strevet, hvordan de banket i meg, hvordan de ble stadig mer bekymret. Etter en stund begynte de å riste i meg. Jeg hadde sluttet å puste og det tok flere minutter før jeg endelig pustet på ny, før jeg vendte tilbake til kroppen min fra evigheten og uendeligheten jeg sakte ble en del av. Det føltes som om jeg hadde vært uendelig langt borte og så veldig, veldig lenge, og jeg så og opplevde ting som det ville ta mange år å få noe særlig ut av, selv om alt stod klart for meg der og da, og bare falmet etter hvert som minuttene gikk etterpå. Jeg fikk sakte varmen tilbake i kroppen, en varme sterkere enn noen sol, og fra den dagen av var mørkredselen min borte, fullstendig forsvunnet, uten engang en antydning om at den noen gang hadde eksistert. Ikke at jeg ikke husker hvordan det føltes å gå alene i mørket, men det angikk meg liksom ikke lenger. Jeg hadde sett og opplevd et mørke som var langt dypere enn noe som hadde med fysisk lys og fravær av det å gjøre, og det var slett ikke noe å frykte, men tvert om omfavne.


Jeg hadde krysset grensen til Den Andre Verden, noe jeg har gjort mange ganger, både frivillig og spontant siden, en verden minst like naturlig som den fysiske de fleste mennesker i dag begrenser seg til. Bortenfor sløret så jeg meg selv og verden, slik den virkelig er, slik jeg er, slik vi alle er. En million år kom og gikk i hvert eneste av de sekundene jeg lå der på den våte bakken. Jeg kunne ikke puste, men følte meg mer levende enn jeg noensinne kan beskrive. En grå hverdag kan aldri riktig beskrive slike øyeblikk. En fargerik hverdag forsterker dem. Et eneste brøkdel av et sekund var nok: Jeg visste, vet hvorfor vi er her.

Mange år senere, midt i solskinnet en varm sommerdag gjenopplevde jeg det hele, fullstendig spontant og uventet. I hvert eneste sekund av et begrenset tidsrom så jeg på ny alt det de fleste moderne mennesker har valgt å glemme. Det falmer, uvilkårlig mellom hver gang øyeblikkene kommer til meg, men det aller viktigste, det som forteller meg hvem og hva jeg er falmer aldri. Det blir bare sterkere for hvert øyeblikk som hamrer i min utvidete bevissthet. En gang, for lenge siden ble mitt slør, det sløret moderne mennesker bruker for å blokkere verden fra sitt åsyn blåst på vidt gap, og jeg vet, til min store glede at det aldri mer vil lukke seg.

Hvem fortjente det?

Vel, da er dommen forlengst klar. Vi hadde et mord på Facebook for en stund siden, og jeg satte opp en avstemning slik at folk kunne avgjøre hvem som forttjente det.

Det ble avgitt 18 stemmer, noe som slett ikke er verst. Blant dem ble det dødt løp mellom Wayne og ingen, som begge fikk sex stemmer. Begge fikk fire stemmer og kona, søte, steindøde og kåte Emma fikk to stemmer.

Jeg synes forøvrig at slike avstemninger bare er noe stort tull.

Alt koster noe

Alt koster noe, alt er til salgs, også mennesker. I dagens samfunn blir mennesker solgt og de selger seg selv, mer eller mindre frivillig. Å være horekunde, å kjøpe horer blir av en fremtredende norsk politiker fra FRP betegnet som «et forretningsarrangement mellom voksne mennesker». I en sånn verden er det slett ikke så rart at et liv er lite verdt.

En viktig side av saken er også at det er slett ikke alle som selger kroppen sin som gjør det frivillig. Det er mange former for tvang, både direkte og indirekte. Noen må rett og slett gjøre det, for å ha penger til mat. Andre får smaken på de store pengene som enkelte, «heldige» kan tjene i yrket, på den plassen man får som «et vellykket individ», som det gjerne kalles hvis man har en fet lommebok.

Det er jo ikke bare de som selger sex som prostituerer seg, slevsagt, men de aller fleste i dagens smale verden. Et stort flertall kaster seg formelig ut i det og selger seg billig. De drømmer gjerne om å engang kunne selge seg dyrt, men de fleste må ta til takke med de smulene som er reservert for de fleste av oss.

Musikere, forfattere, skuespillere og kunstnere generelt prostituerer seg i stor stil. De lar seg kjøpe i bytte mot et liv i blitsregn og berømmelse. Hvis man får kontrakt med et etablert selskap i bransjen mister man gjerne både seg selv og det man måtte ha av integritet ganske så kvikt. Dette er sant på de fleste områder, i alt fra partipolitikk til et vanlig arbeidsforhold. Samfunnet er en kjøttkvern som maler konstant og som svelger deg og spytter deg ut utallige ganger, inntil det knapt finnes noe annet enn biter igjen av den personen du engang var.

Så, hvis du spør meg om hva jeg mener om «et forretningsarrangement mellom to voksne mennesker» så er jeg egentlig ikke i noe særlig tvil om hva mitt svar vil bli. En person som kan bruke en slik betegnelse er ikke bare overveldende kynisk, men et kaldt, ødelagt og bedritent individ man ikke bør ha noen tiltro til.

Den sultne verden

Det er ikke noe nytt. Folk i Afrika, med masse jordbruksland overalt rundt seg har sultet i årevis, på grunn av internasjonal handel. Importert mat utkonkurrerer lokal matproduksjon. Landene i lommen på internasjonal storkapital har ingen beskyttende tollbarrierer. Så, når det blir mangel på mat, når prisen på mat stiger sulter de.

Island er tilnærmet konkurs på grunn av den nyeste internasjonale såkalte finanskrisen. Det blir sagt at de har reservelagre av mat til noe over to måneder. Noen sier at Island er Norge uten oljen, en påstand jeg i hvert fall delvis kan slutte meg til.

Norge, i likhet med mange land i verden importerer stadig mer mat fra utlandet, en handel over landegrensene liberalistiske krefter oppmuntrer og tiljubler. Maten er for dyr her i landet, sier de. Det er jeg enig i, et stykke på vei. Deres løsning er import og stadig færre, mer effektive gårdsbruk her i landet. Jeg har ikke akkurat noe særlig til overs for bøndene, men det at stadig mer dyrkbar jord blir lagt brakk er et åpenbart problem, ikke bare for bøndene, men for oss alle.

Min holdning, min bestemte mening er dette: Alle mennesker, både enkeltpersoner og grupper bør være mest mulig selvforsynt med mest mulig. Alt et menneske trenger bør produseres på så lokalt nivå som vel mulig. Handel, spesielt handel som krever langtransport står bak enormt mye av naturødeleggelsene. Istedenfor å spise mat som «produseres» i vår egen hage eller i nabodalen henter vi stadig mer av maten stadig lenger unna, til og med fra motsatt side av kloden. Det hele blir stadig mer sinnssykt, bortenfor all fornuft. Og, som vi har fått demonstrert så ofte, det blir stadig mer et spørsmål om ren overlevelse. Med en tilnærmet kollaps av verdensmarkedet, noe som ikke bare er mulig, men som blir stadig mer sannsynlig vil det bli hungerkatastrofer overalt, ene og alene fordi vi, i vår verden av overflod har glemt våre mest grunnleggende behov. Vår tankegang har vokst seg så fjern fra en naturlig tilnærming at å kalle det kollektiv sinnssykdom slett ikke er å ta for hardt i. Når man ser hvilke prioriteringer som gjelder i dagens verden, hvor virkelighetsfjern offentlig debatt er, så sitter man bare og rister på hodet.

I et samfunn der vi har stadig større grad til å bli bekymret er folk flest ubekymret, i hvert fall når det gjelder de store linjene som dreier seg om overlevelse, mens det er det vi virkelig burde ha bekymret oss om.

Ekstremt lokalt selvstyre, i diverse varianter er veien å gå, av mange grunner, der det å være selvforsynt er den aller viktigste. I områder der mennesker ikke kan overleve på egenhånd bør det rett og slett ikke bo folk.

En stor natt

Dette er en stor natt, et mulig vannskille, av mer enn en grunn. De kalte han terroristvenn, sosialist, muslim og nær sagt alle «skjellsord» i boken, kastet alle sine betydelige resurser mot han, men ingenting nyttet. Det gjør det hele dobbelt morsomt. Barack Hussein Obama fikk støtte i nær sagt alle folkegrupper. Fremtiden er det multikulturelle. Fortiden er en gjeng hvite, stivsinnede, intolerante, uvitende, tyranniske kristne drittsekker og krigshissere. Det blir ekstra morsomt når den nye presidenten blir sverget inn den 20. januar: «I, Barack Hussein Obama solemnly swear…».

Storveis.

Nå vil aldri begeistringen min ved slike hendelser bli ekstatisk, fordi jeg ikke tror på demokratiet som styreform, fordi det er det snedigste diktaturet i historien, fordi det gir en gitt befolkning illusjonen av medbestemmelse og aldri mer enn det.

Men det er fortsatt en stor natt.

Jeg har blitt engasjert. Han engasjerer, til tross for typisk amerikansk språkbruk som «god bless america» og slikt sludder. For en gangs skyld har jeg fulgt etablert medias nyhetsendinger nærmest sammenhengende i dagevis og knapt gjort noe annet. Jeg har fulgt Obama i flere år og i hvert fall siden han erklærte seg selv som presidentkandidat, hørt han si at han skal forandre USA og verden, og jeg har til og med, i hvert fall til en viss grad trodd på det. Det var et stort øyeblikk da han talte ved midnatt i går, amerikansk østkysttid. Vi så ikke en brautende seierherre, men et reflektert og forsiktig optimistisk menneske.

Kan man håpe på at det republikanske partiet er ferdig, at de aldri vil komme til tidligere høyder i makt og posisjon, at de er avslørt for all fremtid i folks øyne, at en viss grad intelligens og refleksjon heretter vil dominere amerikanske politikk, og at en tredje, langt mer radikal kraft med tid og stunder også vil utfordre og erstatte det demokratiske partiet? Sannsynligvis ikke, men akkurat nå virker veldig mye mulig.

Kristendom er på retur i USA også, sakte men sikkert, selv om disse krypene klamrer seg fast til etablerte maktposisjoner. Obama er kristen.

To saker står fram der jeg kan si at jeg er dypt uenig med Obama: Den ene er krigen i Afghanistan, og dermed hans støtte til løgnene etter 9/11. Amerikansk utenrikspolitikk ville ikke dramatisk forandre seg som ved et trylleslag, men over tid vil den ganske sikkert gjøre det, i hvert fall til en viss grad. Forskjellen mellom Obama og samtlige andre amerikanske presidenter er skrikende. Jeg er dog enig med Virvarr og frykter at vi vil måtte fortsette å demonstrere mot USA og USAs utenrikspolitikk lenge ennå. Forhåpentligvis blir vi behagelig overrasket, veldig overrasket.

Den andre er at han ikke tar skarpt avstand fra bruken av kjernekraft. Det må han gjøre. Kjernekraft er like mye fortiden som McCain og hans våpendragere.

Obama må stenge interneringsleiren i Guantanamo og sette fri alle internerte, betingelsesløst dagen etter at han blir president, som han har sagt at han skal gjøre. Å gi dem en uforbeholden unnskyldning og høye erstatningsbeløp er også en god ide. Han må legge klare nye føringer på alle torturistene han har til sin disposisjon, i blant annet CIA og de hemmelige tjenestene. Det blir dog vanskelig å få straffet dem for alt de har gjort, da de til de grader var under ordre fra høyeste hold i Washington i alt de har gjort de siste årene. Bush & co burde definitivt ha blitt stilt for retten, men det kommer han garantert ikke til å gjøre, i den samarbeidets ånd, over partigrensene han prøver å skape.

Han må fjerne samtlige av de tyranniske lovene innført av Bush, under dekke av «krigen mot terror».

Det nye rakettskjoldet i øst-europa bør også havne på den søppelhaugen det hører hjemme.

En helt ny Midt-Østen politikk hadde vært stort, der Israel ble presset til å stoppe sin aggressive og morderiske okkupasjon av Palestinsk land. Hvis USA hadde stoppet sin enorme støtte, «moralsk» og økonomisk ville Israel blitt nødt til å trappe ned, trappe ned kraftig.

Han snakket om håp, noe som i mine øyne er nokså urealistisk. Det er ikke noen særlig grunn for å håpe. Og ikke på grunn av den såkalte økonomiske krisen, men på grunn av de fullstendig overveldende problemene dagens menneskehet står ovenfor, der ethvert skritt som blir sett på som en forbedring egentlig er en forverring i det store bildet. Å håpe i den sammenheng er å kaste blår i øynene på seg selv. Håp kan være veldig farlig og fordummende.

Men det er fortsatt en stor natt. Barack Hussein Obama er noe så sjeldent som et ekte menneske, og, med mindre han blir skutt før det så blir han leder av verdens mektigste nasjon, og kan potensielt forandre verden, i det minste kan han hjelpe den i å ta et kritisk første skritt på den lange vieien mot de enorme forandringene som må komme, de som må gå langt forbi de rent kosmetiske forandringene de fleste tenker seg.

Herrens motstandshær kriger videre

Den kristne Herrens Motstandshær, opprinnelig fra Uganda fortsetter sitt terrorvelde både i Demokratisk Kongo og Sudan. LRAs spesialitet er å kidnappe barn og lære dem opp til å bli soldater. De behandler dem på grusomste vis for å få flere lydige mordere til sin disposisjon.

I fjor var det snakk om at den kristne hærens ledere, disse utmerkede misjonærer for den kristne tro skulle få amnesti fra internasjonal straffeforfølgelse i bytte mot en fredsavtale. Heldigvis ble ikke det noe av, og gruppen har mer eller mindre, etter mange år med blodsutgytelser blitt nøytralisert i Uganda. Det har dog ikke hindret dem på noen måte i å eksportere seg selv og sine metoder.

De overfaller gjerne landsbyer, spesielt de som har fått humanitær hjelp. Det dreier seg om å knuse håp og de som har fått forsyninger utenfra, uavhengig av LRAs tyranniske nettverk blir sett på som forrædere, som gudløse, om du vil. De overfaller landsbyer og kidnapper barn og voksne og torturerer dem for å gjøre et eksempel av dem, slett ikke så ulikt slik kristne misjonærer gjør det i andre strøk av verden. Dog må man si at Herrens motstandshær har tatt det hele et skritt videre, tatt det til sin logiske konklusjon, som en av lederne sa i et intervju.

De brenner folk levende, begraver dem så bare hodet stikker opp og skrider til verket, og disse metodene er bare noen få av de disse gudfryktige folkene har i sitt svært så varierte repertoar. Dette er helt klart spesialister på terror, og opplæringen de har fått må simpelthen være førsteklasses, må være av ypperste merke.

Mennesker forbudt

Jeg må bare beklage at skiltet er noe slitt. Det er et gammelt skilt. Det er ikke i bruk i disse dager. Det er ikke behov for det lenger, siden det ikke er noen mennesker igjen…


Det ligner på de gamle forbudene som kirken og nyere, undertrykkende myndigheter vedtok og håndhevet. De som ble lyst i bann skal ikke bli hørt, sett, eller snakket om, selv ikke hvisket om. Og de som taler deres sak skal lide samme skjebne. Hvaler, ulver og ærlige, ville mennesker, alt er det samme.

Skiltene blir hengt opp overalt. På gatehjørner, i hjem og på offentlig steder generelt, overalt hvor diskusjoner foregår. Det er en gammel beskjed, men i de siste årene har den blitt så tydelig at den kan ikke egentlig bli misforstått:

I et nåtidssamfunn der det tilsynelatende kryr av mennesker kan det være vanskelig å forstå hvorfor menneskearten er utrydningstruet, men det er den. Og trusselen kommer fra menneskene selv. Vi har skapt et globalt samfunn som ødelegger alt som gjør Livet verdt å leve. Vi har skapt Sivilisasjonen, et sted hvor følelser er kvalt i fødselen, siden fødselen, hvor man rynker på nesen av naturlig oppførsel og man til og med blir forfulgt hvis man oppfører seg naturlig, en verden der vi drukner i vår egen skitt. Et verdenssamfunn der vi oppfører oss mer som maskiner enn som mennesker, enn som Liv. Sivilisasjonen er en maskin, den store, endelige Maskinen, som skaper mindre tannhjul innenfor det store tannhjulet, og som gjenskaper menneskene i sitt eget bilde.

En blek, nedbrutt figur som vakler inn i skumringen.

Klokken slår.
Er dens time omme?
Eller vår?

Alle sjelers natt

Vi kaller ikke natten Halloween. Det er bare et navn de som går bukk, som på den offisielle nyttårsaften bruker. Vi går dypere, inn i nattens opprinnelse.

31. oktober/natten til 1. november er Alle Sjelers Natt, en tid da alt er vidåpent, da de levendes og dødes sjeler møtes og mimrer om eldgamle tider, da Samhain, Underverdenens hersker samler de fordømtes sjeler til en fest og feiring av ualminnelige proporsjoner.

Alt åpner seg på dette stedet, som ikke er et sted, men en sinnsstemning, i denne nattens og mørkets hytte, langt fra enhver sivilisert forsamling, i tid og sted og inklinasjon. De vågale, de søkende og de ville og gale kommer hit, på jakt etter noe de bare har sett i glimt og skygger, i herlige febersyn.


Ni fremmede kom på besøk til vårt sted, et sted som syder av eldgammel makt denne natten, denne natten så spesiell og så ordinær, så grunnleggende. En kom og snudde praktisk talt i døren, flyktet før han riktig hadde kommet. Åtte gjenstod og de sluttet seg til vår forsamling av Fremmede. Åtte Søkere, potensielle ildens barn. Bare tre av dem var kjent for oss fra før. Det er alltid flere av oss der ute. Vi vet det godt, har alltid visst det, og vi får det bekreftet i kveld.

Vi gledet oss i vår villskap og vår dype søken, og vår feiring av livet startet i all sin fylde. Alle samlet seg i sirkelen, i ildens sirkel, alle dratt hit av en følelse vi ikke lenger behøvde å forklare eller fornekte. Vi omfavnet den, som vi omfavnet alt, alt vi er og alt som er. Det er kaldt ute. Vi føler ikke kulden. Den er på mer enn en måte merkverdig passende. Ilden blafrer. Utenfor ildens lys og den utvidete sirkelen finnes intet, utenom våre tanker og følelser og bortenfor dype lengsler.

Slik vi ser det har vi alle mistet oss selv i den nådeløst prosessen det er å vokse opp i teknologiens samfunn. Derfor har vi et behov, et bortenfor sterkt behov for å isolere oss innimellom fra dritten, for å oppnå innsikt og gjenfinne mer av det som er tapt. Vi er alle fortapt, på en måte, vi har alle mistet oss selv på en uhyggelig og grunnleggende måte, og vi er alle langt hjemmefra. Så veldig langt.


Alle tilstedværende sjeler samlet seg rundt pentagrammet, rundt sirkelen rundt den femtaggede stjernen, ved bordet, på den grønne sletten, på en fjelltopp i den forheksede skogen. Hyl etter sommer steg opp gjennom det oppløste taket. Ord fulgt opp av handling, verken positiv eller negativ, riktig eller gal, en Hunger bortenfor all beskrivelse, som vi aldri mer vil avvise eller benekte. Kulden kryper innpå oss, men vi føler den ikke, selv om vi føler sterkere enn noensinne. Vi blåste ut stearinlysene, alt forvridd lys og ventet på den dype natten, like en Reisende, som har reist så veldig lenge. Vi er nomader, fugler som flyr i mørket.

Da skjedde det. Plutselig som en rose, pinefullt som en torne. Rose er vårt navn. Torne er vårt navn. Det finnes intet mysterium. Mysteriet forblir. Luften… rørte seg og forandret seg over oss og månen virket plutselig mye nærmere. Samhains festival til ære for livet, sommerens ende, Alle Sjelers Natt begynte med en dansende måne, syngende stjerner. Nattens sol brant oss. Vi følte dens ild. Nattens sol falmer ikke slik dagstjernen gjør det, men blir sterkere jo mørkere det blir. Vi vet, bortenfor all tvil at den alltid vil være der, og at vi vil finne oss selv i dens skygge, finne oss selv, på ny og på ny. På ny og på gjør vi det, i dens melk og blod. Blodet er livet. Livet er blodet.

Eldgamle trommelsag stiger opp fra jorden, fra grunnen dypt under våre føtter. Vi kaster klærne, kaster alt vi måtte bære som er en del av den livsfiendtlige rustningen Maskinens tjenere har kledd oss i siden vi ble født, siden vi døde. Vi roper våre skrik, våre oppfordringer i mørket: Måtte de døde våkne, måtte de våkne opp og innse at de lever og aldri mer glemme det. Dette er en bønn for de døde, de levende, med ord, uten ord. Vi vet at vi lever, at ilden innvendig aldri vil slukne, og vi handler ut fra det, ut fra vår mest dypfølte overbevisning.

Og natten varer evig!

Alle Sjelers Natt 12063 - det åttende året i Skumringsstormens tidsalder.