Å le seg fordervet

Jeg prøver å holde meg unna såkalt kjendisstoff og fikk dermed ikke sett det allerede famøse intervjuet med skuespilleren (og musikeren) Billy Bob Thornton før nå. Det er en opplevelse for guder og anbefales på det varmeste.

Den gode Bob hadde fått forsikringer på forhånd om at det ikke skulle fokuseres på hans skuespillerkarriere i intervjuet, men da intervjueren nevnte det i innledningen begynte den gode Bob å kødde etter alle kunstens regler, og ga de mest vanvittige svar på spørsmålene. Han ble bare surere og surere jo lenger de holdt på. Det er bare helt vanvittig morsomt og jeg fryktet at jeg rett og slett, ærlig talt ville le meg i hjel. Jeg fryktet at en god latter ikke ville forlenge livet.

Jeg tror ikke, eller rettere sagt så er jeg helt overbevist om at Bob ikke mente å være morsom, men bare mente å være kulten, men for oss som ser på er det bare helt ubetalelig.

Det må jo sies at jeg forstår Bob et stykke på vei. Jeg vet hvor glad pressen og også industrien (musikk, film, bokindustrien osv that is) er i å sette folk i bås, hvor ekstremt irriterende det er, at uansett hva man gjør så setter de merkelapper, ofte helt idiotiske merkelapper på en og det en gjør.

Men det er måneklart for meg og andre som ikke er i Bobs posisjon med god inntekt og slikt at bare folk som har slått igjennom kan oppføre seg på en slik måte (som et bortskjemt barn that is) uten at det får mer enn bare minimale konsekvenser for deres «karriere». Bob har klart det og har råd til å oppføre seg som det nevnte bortskjemte barnet.

Det er for øvrig ellers et helt elendig program. Takk, Bob, for at du gjorde en gråstein til en diamant og fikk hestelatteren og galgenhumoren min til å slå ut i full blomst. Fortsett slik.

Hvis jeg dør mens jeg sover i dag, så dør jeg leende, noe som alle bør etterstreve.